Endelig hjemme med gode nyheter

Den 23. august ble jeg operert i 4 timer, 2 timer mer enn beregnet. Da fjernet de hele binyren, i og med svulsten hadde startet i binyre-margen. Binyren vokste da samtidig som svulsten, som en ballong med mønster som utvider seg når man blåser den opp. Den satt fast i nyren, samt den hadde vokst siden ct-bildene, så det var vel det som var årsaken til at det tok lenger tid. Svulsten var 9x11 cm i mai, og nå var den 16 cm. Det var en veldig sjelden hormonproduserende svulst. Etter det jeg har fått hørt i etterkant, så er den godartet. Innholdet var grøt-/vannfylt, og bare den ytterste delen som var aktiv med blodårer. For å være 100 % sikker, undersøker de hele svulsten og jeg får resultatet på etterkontrollen i slutten av sept.
Jeg våknet kl 16 på mandagen og snakket med Ole kl 19. Da mente jeg at jeg snakket klart og tydelig, men det gjorde jeg visst ikke :-D. Jeg hadde fått montert epidural for de verste smertene, og det fungerte bra. I tillegg fikk jeg det "vanlige": morfin og Paralgin Forte. De satte venflo på begge håndbakene, inni håndleddet (for å få direkte kontroll på blodtrykket) og arterie-kran med 4-5 slanger i halsen for å få hurtig tilgang hvis det var nødvendig. Jeg hadde gått ned til en blodprosent på 60, så da var de rause og jeg fikk 0,5 liter blod. Utover kvelden ble jeg overført fra oppvåkningen til intensiv overvåkning pga litt ustabilt blodtrykk (som forventet). Der jobbet noen helt utrolige sykepleiere som gjorde alt for deg + litt til. Følte meg som prinsessen på erten :-D.
Utover tirsdagen prøvde jeg meg på en gå-tur med "prekestol", og med litt morfin innabords så gikk det bra. Hadde, og har fortsatt, litt problemer med å puste i og med de har vært ganske så nærme mellomgulvet under oprasjonen. Ryggen ble etter hvert helt håpløs og jeg sliter fortsatt med den selv om det går bedre for hver dag.
Torsdag 26. ble jeg overflyttet til Levanger. En helt grusom tur med ambulanse der jeg kjente store smerter for hver lille ujevnhet i veien. Jeg fikk morfin, men det hjalp lite. Da jeg endelig kom til Levanger, ble jeg liggende i mottaket fra 1815 til 21 før de omsider kom på at jeg kanskje skulle til kirurgisk avd :-P
Der fikk jeg også rom alene og knasket Forte for å være aktiv med "prekestolen". Jeg var ganske hjelpesløs pga smerter når jeg bøyde meg.
Team Engan kom på lørdag og da kjente jeg det kriblet for jeg gledet meg sånn. Det hadde jeg ikke kjent på over 1 år, for den følelsen har gått over i pannikkangst-anfall. Jeg var frisk!!
På mandag 30. kom jeg hjem, for da greide jeg meg såpass selv at de ville prioritere noen som var mer syk enn meg. (Utrolig hvilken fantasi man kommer opp med for å klare å gå på do selv!)Helt greit, men uten svigermor/-far hadde vi ikke greid å gjennomføre hverdagen slik vi gjorde.

Nå kjenner jeg bedring hver dag. Ikke så store endringer, men hvert skritt er stort for meg nå :-). Jeg skal ikke løfte mer enn 5 kg på de neste 2 mndr, men begrensningene setter seg selv. Nå går dagene med til å sette meg små mål og gjennomføre det i løpet av dagen.